I all min ualminnelighet
En helt vanligdag med navn torsdag. En helt allminnelig ting å føle føles så fjernt. Fremtiden er på utsiden av meg. Jeg er i et skall. Egentlig er jeg bare en vanskelig likning. Tar du en halv og opphøyer den i andre, har du meg kanskje. En delt på to opphøyd i annen. Jeg er alt og ingenting, alltid i ytterkantene, utenfor det normale. Jeg rives i to, og er av og til bare en skygge av meg selv. Og så, samtidig, er jeg i spotlighten.
Koppen
Du drikker
Jeg nikker(dukke)
Jeg tenker, teller,
300 kalorier,
du drikker,
jeg i minus,fire hundre til
og til slutt to
og to er også fire, men bare to
Jeg teller no(k) for to.
Norske kroner, staffeli.
Jeg maler. Som en katt.
Jeg er en hund. Jeg er en sebra.
Jeg er en jente. Jeg er to.
Nok for to. Nok for tre.
For mye. I minus. Jeg ser, ler.
Bort.
Kroppen ut av kroppen
Kroppen vokser fra meg.
Jeg er liten.
Jeg er redd.
Jeg er stor.
Jeg er redd.
Jeg er midt i mellom.
Jeg er redd.
Jeg flyter.
Jeg er redd.
Jeg er liten.
Jeg er redd.
Les tittel her
Sitter her. Et hjørne av rommet. I. Koker suppe på spiker. Prøver. Koke såpe av tankene. Bli glatt. Få lanos mildhet. For liten og stor. Men jeg er skarp i kantene. Skarp i hodet. Skarp tunge. Spisse blyanter. En fargeklatt eller grå. Blå. Jeg tenker. Tenker på deg. To buer blir et hjerte. En firkant en kloss. Det gjelder å være enkel. Jeg er kompleks. Savner.
Hvorfor
Sitter med hodet nesten i fanget. Tårene er løsere enn strikkemaskene. Jeg teller. Men jeg gråter ikke jeg, nei og nei og nei. Jeg er så sterk uten mat. Styrken selv. Som en dronning i sort. Men egentlig er jeg hvit. Heks eller dronning eller bare liten og svak. Jeg vet ikke helt. Men hvorfor, hvorfor er det så vanskelig å tilpasse når jeg ber på mine knær om litt tilpassning. Hvorfor er det så vanskelig å se bort fra en enkelt setning. Hvorfor er jeg så vanskelig å se? Svelge. Godta. Jeg nikker. Godtar. Jeg er. Og vil ikke være. Hvorfor måtte jeg på død og liv begynne å se innsekter? Når jeg først skulle se noe, kunne det ikke vært noe kraftfullt, eller noe godt? Som en tiger eller sol eller soloppgang. Jeg tusler ned.
Kind of Kick off
Det er bare å innrømme det. Anoreksien sitter ikke bare i kroppen. Den sitter overalt. Jeg blir gjest i mitt eget selskap. Og oppå meg har den satt seg og jeg blir pannekakeflat og ler en latter som ikke er min og er en som ikke er meg og smiler et smil som ligner dollarglis når du tygger eplekake fordi jeg ikke spiser selv og føler meg som dronning. Eller kongen av Queens. Sorry Mc (Donalds og andre Mc´s.)
Birken light
Oppmerkede løyper. Fem kilometer. Sakte tempo med anoreksikropp. Dette må være slik Birken er for en frisk, supertrent. Dette må være Birken light. Uten drikkepauser. Og til slutt synger Hanne Krogh Humpetitten teia. Det har vært Gaustadløp. Sikkert langt over tusen deltalekere. Alt fra en kilometer til fem. Alt fra sneglefart til spurt, turmarsj til stafett. Hodet løper. Bena ligger snart under kroppen min. Jeg trekker sammen inntrykkene og lager et enkelt uttrykk. «Det går ikke så bra, men jeg later som».
På en gammel minnepinne
fant jeg en gammel tekst, skrevet for halvannet år siden. Jeg limer den inn.
Og på taket sitter Gud
Jeg husker ikke riktig hva vi snakker om. Blikket spiser ordene mine og han svelger for å ikke gråte. Jeg lurer på om de smaker salt, ordene mine. Kanskje er det om kinesiske revolusjoner eller kinamat på Grønland, så lite har jeg fått med meg, men øynene hans blir smale som om det hele skulle være litt kinesisk. Han ser mot døra. Døra ser tilbake. Øynene begynner å rulle. De skifter side og jeg aner skyggeboksing i lufta. Bevegelsene hans er raske, som om noen jager han. Likevel sitter han der, helt stille. Jeg forfølger varsomt med blikket.
Han er i sofahjørnet, kjøpt på Ikea, jeg i en stol som heter Stress Less. Jeg vet ikke om den virker. På gulvet står stolbena støtt mens mine ben krøller seg oppunder kroppen min. Jeg ser mot vinduet i mangel på et sted å feste blikket. Trærne har mistet bladene og mannen har mistet hår. Jeg tegner han i hodet. Først tegner jeg en sirkel, så et lokk. Han ligner en sekk med snøring. Han snører så stramt at det blir vanskelig å se innholdet.
Jeg bruker ikke blyant for jeg trenger ikke å viske ut en eneste strek etterpå. Jeg vet jeg ikke vil, kan eller skal glemme mannen med de store knyttnevene. Han bøyer hodet, krummer blikket og holder seg selv i hendene som om den ene var en treårings som søkte en stor hånd å krype inn i.
Er du den hellige ånd? hadde han spurt legen og jeg hadde tiet. Spørsmålet var ikke til meg. Stemmen bar helt ned mot korridoren som fører til samtalerommet. Først der ville samtalen begynne, og jeg fikk ikke noe svar på om det ville bli noen samtale eller en legemonolog. Jeg ville aldri få vite, men jeg kunne lese på øynene hans. De var ringer som snakket på same måte som årringene på en stubbe.
Øynene hans sitter mørke i stua. Mørke, trillrunde og etterlatte som klinkekuler barna glemmer igjen på lekeplassen når isbilen kommer. Kroneis eller glas, som de heter på svensk. En av pinneisene fra hjem-isbilen heter Rune og står på skateboard på engelsk og rullebrett på norsk.
Mannen i sofaen klynker seg sammen og ruller med øynene. Jeg tror han vil løpe, men han sitter i hjørnet, klemt mellom to murvegger som ikke er der. Han sitter som en hund i bånd som er kommandert til å vente mens eieren handler hos Rimi – vi gjør Norge billigere. Om han sitter pent nok, blir det ikke kjenn men en smakebit av posen med Pedigre Pal. Er han ulydig, vil halen falle under bena i takt med eierens røst.
I Kina bant man kvinneføtter så tærne ikke skulle få plass til å vokse. I denne stua er det bena som har fått bånd på den måten at området å gå på er så lite at skrittlengden må avpasses om man skal få dagen til å gå gjennom turene fra seng til toalett til spisebord til sofa og tilbake igjen. Han bøyer seg, lukker munnen igjen. Leppene mine, tørre, oppsprukkende men evne til å holde på hemmeligheter og jeg later som at jeg ikke undres. Han biter dem i seg. De ser litt ned, litt opp, litt til høyre – der jeg er – litt til venstre der tven snakker om Kina og litt på gulvet med alle prikkene i linolium og på føtter med skolisser. Noen føtter er nakne. De er fra Iran og fryser ikke som norske pinner.
Den myke sofaen endrer seg. Mannen sitter helt på kanten av pinebenken. Han bøyer seg enda litt lengre frem og fingrene begynner å flette seg i hverandre. En sykepleier står midt på gulvet og forsyner seg med kjeks og en lukt av bare blåbær brer seg i rommet. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg ikke visst at det bare var en essens tilsatt te-posen. Hun klirrer med skjeen hun bruker for å blande sukker og blått vann. Mannen lukter blodoppgjør og hevn og den store skikkelsen reiser seg langsomt fra sofahjørnet. Skrittene er enda tilpasset avdelingens areal, med andre ord begrenset. Han går mot henne. Hun smiler og spør hva det er uten å spørre. «Gud er sint. Han banker i taket, hør!» skriker mannen. Så blir smilet og spørsmålstegnet til damen til en lettet latter. «Nå hører jeg det også!» sier hun triumferende. Skrittene passer ikke lenger på avdelingen. Jeg vil beroligge, men han glir ut av blikket mitt som en gelé-klump, glatt, raskt, levende og uten en lyd. De store føttene løper mot rom nr. fjorten. Jeg aner hodet glid under dyna. Gud sitter på taket, mannen er under dyna og i stua står en dame og ler uforstående. Jeg spør hvordan hun kunne si det. Hun forstår ikke spørsmålet og svarer: «Det er takarbeiderne som dunker».
Avdelingen har ny takpapp mens en mann tror at alle barns far sitter på taket i sinne. Hendene folder seg.
I morgen er det høst
Sola står lavt på himmelen
Skinner meg i ansiktet
treffsikkert
Jeg tror den har bommet
For i morgen er det høst
og jeg er alt løv
Er det ikke det ene
så er det det andre
og er det ikke det andre
så er det det første
og det er status K
hvorfor
er det så vanskelig
å forstå meg
hvorfor er jeg så vanskelig
å svelge
som liten
hvorfor kan du ikke lytte?
Skrikene mine sitter i veggene.
Kan du ikke høre dem på
ribbena-veggen?
Jeg turner.
Epost fra Internett: Oppfølger til Potensgiverne
Jeg fikk følgende epost fra Internett (norlis nettbokhandel).
«BokNYTT Skjønnlitteratur
Karin Brunk Holmquist: «Rapsgubbene»
Gamle gubber er lure som rever! Men hva skjer når rapsåkeren invaderes av romvesener? I Norge har «Potensgiverne» ligget lenge på bestselgerlistene og blitt hyllet av lesere og kritikere. Karin Brunk Holmquists romaner er varme og humoristiske – en personlig og original hyllest til vennskapet og livet på landet.»
Jeg ble så overrasket over overskriften, men det hadde jeg jo all grunn til – bokstavlig talt. Det var jo boknytt.
AP
Avis psykiatri, god morgen
det er kveld
jeg leser deg
deg er meg
jeg blir en rapport, en bit
av en journal
journalisten er lagt på hylla
stykkevis og delt
i peisen
det er høst
jeg er høst
du er blader
i farger
Kniven på strupen
Om dagen er den der, som en metafor
kniven på strupen
(men jeg sier deg, du kan veie meg, men ikke eie meg)
Om natten er den der, helt konkret
Kniven som kutter, sårene som blør
i drømmeland
der ingen vil være, mitt drømmeland,
min kropp, mine tanker, mine forsvinninger
vinninger som taper
om dagen er den der som dere
med kniver som truer livsgrunnlaget
Mitt.
Hva tid er
Tid, hva er tid?
Det som slår rundt håndleddet?
Eller det som slår ut håret klokken tjuefire?
Eller er det det som legger hodet i bløt når det koker over
i køen på vei hjem fra jobb
klokka fire
Eller er det det som måler hvor fort eller sakte
du leser dette og avgjør om du er
lesehest eller
esel?
Med vann over skulderen.
Nesten fisk
Verken fugl eller fisk, denne bunnen
men toppen er en kul onepiece – med kaviar! Den er kongekul(ere enn kongekrabbe)!
Når ingen forstår
står vi helt alene.
Men jeg er ikke fri.
Som fuglen.
Sol eller regn, latter eller fuglesang
Sett filmen Fuglene? Ikke jeg. Men jeg ser for meg at den låter omtrent slik. Som skrik i korridorene. Det blir mørkt og i taket lyser bare de kunstige stjernene. Avlange lysstoffrør, velegnet for selvskadere. Men i taket lyser de i dag. Fotfølget sitter her, passer på, blar i en avis, avviser tankene mine jeg ikke sier. Jeg sier ingenting, bare sitter her med de hvite veggene og ser inn i en hvit skjerm med bokstaver som fugleskitt. Jeg svever, og vet så godt at skyggeside-innlegget mitt fra i går sa meg mer enn jeg sa. I taket lyser stjernene. Ute flyr fuglene. Stille skrik av smerte gjemmer seg under treet. Tørker opp. Bretter ut vingene som en konvolutt som ligner libresse med bare én vinge. På venstre side. Vi flyr. Jeg og anoreksien og personlighetsforstyrrelsene forstyrrer mengden og mengden snakker og noe inni meg snakker og til slutt er det bare snakk igjen og jeg er ikke her. Kanskje under et tre. Et lite under under et tre, undrende. Som en ugle i et egg. En som snart blir vis. Jeg viser vei. Englene har også vinger. Djevelen har horn. Har jeg horn? Er de rød eller sorte i dag? Jeg henger i en ørering.
71 415 294 ord for alt og ingenting og noe midt i mellom
Det regner. WordPressbloggerne har sittet i sol og regn og wordpress har regnet ut antal ord vi har skrevet. Jeg har beskrevet meg for å skrive disse ordene. Men jeg når ikke dagsrekorden, men kan bidra. Som en i mengden. Skulle gjerne forsvunnet i mengden, i stedet, men man kan ikke være struts og stikke hodet i sanden når det passer. Man blir ikke borte av det. Så det hjelper ikke å ikke skrive. Derfor skriver vi og beskriver. Kanskje forstår vi hverandre bedre – snart.
Været eller ikke-været
I sommer har det vært mye vær. Det har vært regn, sol, sky – alt i samme værmelding, for den samme bittelille plassen. Men det har også vært ikke-vær. Jeg snakker om den sommeren vi ventet på, men som aldri helt kom. Sola med den påfølgende slappheten og plasket i Oslofjorden. Det har vært der, men i små glimt. Ikke som en evigvarende sommer. Ikke slik vi værforventet.
Skyggesiden
Det er så lett
Så lett å være gal og svevende. Utenpå. Når man først er det, inni.
Plutselig kan jeg si: Den sa fugler
(Og det er helt sant, tanken sa fugler
og ingen vet hvor det svevende kom fra og hvorfor
hodet mitt gikk mot himmelen)
Men inni er det vanskelig – hele tiden.
Det er så lett
å tro jeg har valgt dette selv. Noen ganger tror jeg det nesten. Helt til jeg kjenner
Jeg forsvinner.
Det er så lett å stemple meg, si jeg er feil, si jeg ikke kan si som jeg sier.
Det er så lett å glemme
at jeg faktisk ikke ba deg hjelpe meg.
Det er så lett for meg å glemme
at jeg trenger hjelp fordi
jeg forsvinner
og det er så forsvinnende lett å forsvinne i min egen mengde av vekt
en vekt som egentlig er for lav
men som skriker høyt i kroppen min
Det er så lett
og telle på ribbena i stedet for knappene
når alle verdiene blir verdiløse
og alt jeg har igjen er en drøm
vi sover
Just another word 