Jeg kledde av en prøvedukke
I klesbutikker og andre butikker som har klær. bor de. Jeg snakker ikke om selgerne eller om klærne eller skoa for neste sesong. Jeg snakker om prøvedukkene. De som står så perfekt stille. Som om de er lovet en premie om de bare står stillenok og viser seg frem. I dag gjorde jeg en oppdagelse. I damebutikkene har dukkene på seg klær i small. Men på sykkeldukka som var mann med klatretrøya fra tour de france, var det large. Så den perfekte herredukken er visst i large. Jeg ville så gjerne han skulle ha på small, derfor jeg begynte å kle av. Den skulle være gave til en venninne. Men dukken var visst større enn øynene mine kunne målet. Den gikk gjennom måløyet. Forbi nåløyet. Jeg syr og strikker i kveld. Men mest snakker jeg på msn. Mellom linjene svever musikken. Rescue.
Sta som et esel
Bare et esel kan få så mange nyhetsoppslag uten å snakke (I think). Et esel ble født med striper i Alaska nå. Det har striper på bena og hodet. Er jeg et esel (da)? Kanskje. Men dette var et ordentlig esel, født av en eselmor som hadde parret seg med et hanndyr av rasen sebra. Men hold deg fast, det er flere nyheter. I Gaza ble to hvite esler laget om til sebraer med kunstige striper, til stor begeistring for palestinske barn som aldri hadde sett en sebra. Går vi tilbake til mars, havnet et esel i Sør Mexico i fyllearresten. Men tilbake til sommernyhetene: Et esel ble brukt som reklamestunt i Russland: Det hoppet i fallskjerm. Og i disse tider for sta ledere store fallskjermpakker for å slutte i arbeidet. Er det noen sammenheng? Jeg bare spør.
Livet
Et kort ord som er så uendelig stort. Men faen, livet er så mye mer (og mindre) enn sko. «Se de søte skone jeg har kjøpt, liker dere de?» stod det i en blogg. Og jeg tenkte: Faen, ser du det ikke? Klart du ikke ser det. Klart du ikke ser en belteseng i tankene. Og det er ikke meningen heller. Og klart du ikke ser en depresjon som varer i så mange år at man ikke kan telle dem på fingrene. Og klart du ikke ser svingningene. Og selvfølgelig vil jeg ikke at du skal dumpe ned på dumphuska med meg. Jeg vil du skal fly rundt uten at skoen trykker. Likevel er det frustrerende at så få forstår. Selv om jeg også er glad for at dette er uvirkelig for folk flest. Og, jeg forstår at dette ikke er det mest ballanserte tidspunktet å skrive blogg på. Men noe får meg til å forsøke. Og det noe er en person. Og den personen vet hva dette handler om, ikke alt, men mye. Og mye er litt for mye, kunne så ønske du slapp. Likevel elsker jeg personligheten som bor der, bak alt det vonde.Jeg kunne ønske jeg kunne trylle deg frisk og glad. Men i alle fall, jeg er her. Og der. Også når skoen trykker. Er de ikke søte? 😛
Ti små fingre
De ti små fingrene snek seg inn i hånden din. Et øyeblikks trygghet. Før du ventet våkenetter. Ti små fingre, ti tær og to klumper i mellom. Og en munn som drikker melk og sier ord du enda ikke visste fantes. Akkurat da, før du vet om våkennettene, tror du at søvnen er komplett. Du kan drømme nå. Men aldri rømme. Du er for god til det. Og dette lille er for godt til å være sant med a og ikke bare u. Og akkurat det faktum, gjør at du står stand by. Og byen roper løfter om barneføtter som spiller fotball og trikser. Du hvisker: Jeg elsker deg, til en som enda ikke kan ordene.
Kummerlig sommer speiler seg(/meg)(/oss)?
Sola går på sparebluss om dagen. Jeg også. Kreftene virker liksom ikke.Det er litt som å ha en kroppslig sykdom. Og det er jo det også.
Jeg savner deg, H.
Jeg har fått en flott bok i dag, og et hyggelig kort. Jeg gleder meg til å lese i den. Jeg har tyvstartet. Det er om kvelden jeg leser til vanlig, men dette var så interessant, så ekte, så ærlig, så gjenkjennelig. Jeg kjenner meg, veggene. Jeg er ustabil. Jeg vet ikke hvem jeg er. Men jeg er. Og kanskje gjør det vondt. Eller, det gjør vondt. Men jeg er bare meg. På min ti-feldige måte. Lest som siffer. Tosifret. Jeg tror vi kan finne frem den lille multiplikasjonstabellen.
Jeg og H løste en likning i dag. Jeg fikk ha fasiten. Takk!
Regndråpe til spille?
En regndråpe faller mot søledammen
sol, sol, skinn på meg
jeg faller mot søledammen
pytt, pytt, sa fisken og spratt
jeg har hattifnatt så mye
tanker
fang meg i garnet
jeg strikker meg vill
til en snill
Anstendig
Anstendig antrukket, foretrukket av meg,hattifnattøredobber (fra maganda, laget av mummitrollstoff) i ørene, med tanker gjennom vinduene og jeg flyr… Ok, dette her var sikkert ikke forståelig. Men ikke alt skal være det alltid. Jeg sitter og hører på radio og de snakker om anstendige og uanstendige tekstmeldinger som man sender feil. Nå blir dette verken sendt feil eller uanstendig, kanskje heller lettere anstendig. Eller tyngre. Jeg føler meg tung i dag. Men tankene svever og det er vanskelig å skrive konkret. Som om jeg var et akvarellskrin der malingen flyter ut når den treffer arket og fargene bare sklir i hverandre. Jeg faller ut av skrinet, gjennom penselen men jeg blir ikke slik de vil på papiret. Akkurat slik akvarellmaling kan føles for en som ikke er så vant med penselen. Eller som det stod på russekortet for syv år siden: Akkurat da jeg ble vant til i går, kom i morgen. Anstendig nok.
Kveldsstrofe
Kjære mamma, plukk meg opp, sett meg på fanget. Kjære mamma, ikke se bak hårflettene mine, ikke se arrene. Kjære mamma, jeg er bare meg. Kjære mamma, ikke se at jeg blir spist av anoreksien. Kjære mamma, ikke hør den lille stemmen som vet at jeg har gitt opp. Kjære mamma, bare hold rundt meg. Og lytt til den søte musikken. Jeg vil du skal få høre den, se den, oppleve at jeg opplever den. Kjære mamma, ikke se at jeg har mistet tonen, stemmen, luften. La meg sove, kjære mamma, mens jeg drømmer om musikken.
Lykkeliten på kjøpesenteret og grønne enger
Det er sommer. Det er ikke sol, men det er sommer. Det blåser fra øst eller vest. Jeg har ikke vært ute, men trærne blåser i ring. Virvelvind. Tatt av kvinnen, tatt av vinden. Det spiller ingen trille. Vi er ikke på film nå uansett. Jeg liker å titte på ordentlig uvær. Jeg bare håper uværet ikke blir til for mye besvær for noen eller enhver. Jeg gjorde en vestlig observasjon i går. På Sandvika storsenter, på kvinnetoalettet, var det utstyrt med håndkler i stedet for papir. Det kjentes som luksus. Broren min kunne melde fra om at på herretoalettet, var det ingen håndkler. Mystisk. Tror jeg må finne ut av mysteriet. Jeg har en firkløver rundt håndleddet i dag, en for en liten lykkeliten. Nå ønsker jeg meg fryktelig en frosk. Som skal bli til en helt spesiell. Og jeg skal ha han rundt hånden hele tiden. Jeg elsker ord og symboler. I dag er jeg litt dårlig på ord. Jeg har setningene mine hos noen helt andre enn bloggen. Men litt blogg blir det. For linjene hjelper meg å holde fast.
Torsdagstorden og gladlaks
Det regner ute. Inne tordner det i veggene. Det er ingen dramatikk. Jeg bare trengte det i dramaturgien min. En mann snekrer hyller. Det skal bli nytt sengetøylager på sykehuset. Vi lager og lagrer. Jeg strikker og snakker snikk snakk og viktig snakk. Mellom linjene svever sommerfuglene. Jeg spenner buen og sikter himmelhøyt. Det skal regne masse i dag, men jeg tåler skyer og vann. Som fisken i havet spretter jeg. Du overrasker meg. Og jeg faller ikke i fisk. Jeg strever litt med å holde hodet over vann. Unnskyld. Men jeg prøver, svømmer, kaver. Og surfer på bølgene. Salt og blått hav så langt vi ser….
Finn en venn på sukker
Jeg bruker gmail. Der kommer det reklame i en spalte på høyre hånd. I sidesynes så jeg: Finn en venn på sukker.no. Og nei takk! Takke seg til en ekte venn. En som kjenner det salte i øynene, selv om jeg skulle ønske han hadde det bra. Alltid. Jeg vil alltid være her så lenge jeg er. Jeg trenger ingen sukkerflørt. Så, nei takk, gmail. Jeg surfer på bølgene.
The bird and the bie
«Lille trille satt på hylle, lille trille ramlet ned. Ingen mann i dette land, lille Trille bøte kan.» Dette diktet, på norsk (orginalt engelsk Humpty Dumpty sat on the wall, Humpty Dumpty had a great fall. All the king’s horses And all the king’s men, Couldn’t put Humpty together again.) ramlet bokstavlig talt inn i hodet mitt. Like etter at jeg hadde sovnet og våknet og strukket meg og stått opp så lang jeg var igjen. Og følt meg like ukomplett. Setningene er sterke i dag. Jeg er svak. Hånden min leter etter noe å holde i. Jeg kunne kappet den av om jeg bare klarte å holde ut, uten. Men det er bare en metafor, i alle fall i dag. Men lille trille, det føltes virkelig. Jeg åpner dagen som en pakke med egg. Jeg må være varsom. Men hva når det ikke er dagen som er pakken med eggene, men jeg som er egget og skjør og kan gå i stykker – og ingen vet det? Fordi de tror jeg holder ut? Tror jeg klarer meg her inne i det beskyttede sykehuset med hvite vegger, hvite som eggeskall og jeg skall skal ikke dø, annenhvert sekund. Prestekrage om halsen min. Jeg leter etter pusten din, tryggheten din, men alt sover og jeg finner bare min egen pust. Angst. Jeg løper maraton stillesittende. Og jeg er redd jeg består. Enda et minutt. Jeg klapper som om jeg var publikum. Ingen må se at det ikke er dette (leve) jeg vil, kan klare. Jeg klatrer opp på hylla. Lille trille… Og egentlig skulle dette være en sang om kjærlighet. En fuglesang om blomster og bier. Men det forble med fugl og en bie som kanskje stikker av fordi jeg bare fortjener stikk motsatt av kjærlighet og kjærlighet på pinne er umulig og jeg er umulig og… nå må jeg puste. Du blomstrer. Eng. Elsker, elsker ikke, elsker.
Agurktid
Agurktiden vokser på julitær langs stranden, lager spor, tråkker i vann, får en kalddusj, men blir ikke borte før høsten kommer stormende med politikerne i spissen av toget, toger opp, toger ned. NSB er lett forsinket. Se de utrolige bildene, hørte jeg på radioen i dag. Agurknytt i rute. Avisrute, rubrikk eller helside. Det var bare å løpe å kjøpe, om jeg hadde likt nyheter om en halvkjendis mer eller mindre kjente historie. Se de utrolige bildene. Moskva-Marit har gått ned utrolige 90 kilo. Løp og kjøp. Se og hør, lytt og les og lær å glemme. Nyheter ikke til å tro. Jeg forblir trofast ikke-leser. Det får holde med romaner i sommer. Unyttig som en rose hviler ved sengen. Klar til å bli lest. Og du kan lese meg, bli belest. Jeg er et alfabet som begynner på a, mellomlander på h og stanser opp, ser meg rundt. Kan jeg bli ved din side, så si det. Dagbladet har mange sider. Morgenbladet også. Nattbladet blir nattbadet. Det mørke vannet er ikke til å drikke. Jeg holder meg til det enkle. Bygger livet av legoklosser. Dette er ikke vanskelig. Et hjerte er en tilskåret kloss. Jeg er klossmajor og styrer skuta mi. Helt til jeg blir skatt. Skattejakt henter meg inn, jeg er tilbake i relaiteten. En legokloss har seks sider. Som en terning. Jeg kaster. Klarer ikke lese av tallet. 90 kilo i minus på Moskva-Marit. Se de utrolige bildene. Det er mørkt på kino. Der går Shrek i juli. Oi, jeg har høstet inn agurkstoff nok til en høst og et vondt år. Jeg smiler.
(…) høre mye
Man skal høre mye
før man slutter å høre
og jeg hører litt til, etter det også
Jeg har headset og fine høyttalere
En tivoliradio lager musikk med ipod touch
Touch me
Det er sommer
Vær forsiktig, det er sommer
Klærne blir lette
Jeg er tung
-sindig.
Vær forsiktig
Jeg er av glass og spiser ikke
is
La meg skli
Vær forsiktig, alle varsellamper tenner seg
Likevel
Det er ikke sant at man må elske
seg selv for å elske
Jeg er glad i deg
Hvitvasking
De hvite veggene flyttet grensene mine. Lenger og lenger inn. Lenger og lenger ut. De gales hus. Telle, tale, si, mene, gjøre. Ting man aldri ville gjort i et friskere åndedrag. Hvitvasking av alt som var skittent – før.
Jeg trekker pusten dypt, ser på de trange hvite veggene som omkranser meg som et stort palass. Øynene mine blir enden av tunnelen, der perspektivet starter. Det svarte blir sart og trygt – alt på en gang. Vi knuser porselen. Hvitvasking av normale normer.
Jeg kjenner meg liten, krabber opp i fanget ditt og vet jeg ikke ville vært liten nok til å gjøre det i et friskere liv. Jeg ville ikke sunket så langt ned i tunnelen. Jeg ville vært som alle andre. Jeg ville vært deg. Mellom meg. Holdt hendenehøyt og lavt. Hvitvasking av mitt grensenitt.
Men nå har jeg sunket, midt i mitt eget svev. Kanskje har jeg stjålet meg.
Eller så var det veggene som tok. Et hus, fire vegger. Det er ikke sant. Det er flere vegger. Vi går på dør. Jeg tar det piano. Rescue.
Å sage vakre mennesker i to
Som en tryllekunstner satt han der og fant den lette løsningen som gav langvarig låsning.
(Jeg trenger nøkkelen, men er dø(r). Gi meg døra. Hiv meg på dør).
(Jeg vet ikke hva jeg vil).
Som en tryllekunstner svingte han på staven.
(Jeg så han så vakkert. )
Det fremmede fjeset med de gule stjernene. Egentlig var det kanskje en jenta. For egentlig var det en del inni meg, som ble en annen. Jeg er to-delt. Eller mangedelt. Som en pizza som skal spises av fire.
(Firestjerners middag går på tv. Jeg gir programmet én. Terningkast én. Eventyrenes Aleksander får seks av meg – fordi han tør å være seg selv. Hvem enn det måtte være).
Men jeg er ikke fire. Jeg er én, og tar ikke min fjerdedel. Jeg blir et null. Man blir det man spiser. Sprø av knekkebrød. Eller ingenting.
(Jeg tenker på deg. Kan du ikke spise? Meg).
Så tok han meg under vingene, satte meg i bur og sagde meg i to. Jeg var ikke vakker, men jeg kunne brukes i tryllenummeret. Anoreksi er å sage mennesker i to.
(Jeg savner deg, friskhet. Men jeg kan ikke velge deg. Jeg må heller være delt i to. For vi kan ikke)
trylle.
Dommen har falt: Blå er kult
Blå er kult. Jeg snakker ikke om fargen, selv om jeg kunne gjort det også. Jeg snakker om markedet på Blå. Der var mummitrollet i dag, der var smykker, der var second hand. Og der var disse dommerne. De er øredobber, men i sitt tidligere liv var de modeller til togbaner. Kult? Jeg syns det. Og dommen er noen ganger hard mellom ørene, og da er jo disse flotte å ha i ytterkanten. Dommen har talt og det regner blått. Jeg elsker sommerregn og blått hav så langt du ser.
Guns´n roses
Roser er røde, fioler er blå, pistoler er grønne og jeg er like så. Jeg er så ukjent med kjærlighet og sånn. Jeg vet ikke hvordan jeg skal ta den imot. Ikke engang kjærlighet på pinne kan jeg forholde meg til. Hvordan skal jeg da forholde meg til kjærlighet med følelser i? Jeg spør, fordi jeg ikke har svar, men jeg spør ikke for å få svar. Jeg tror det er for mange av dem. De vil ikke være like for meg og deg. Men jeg kan like dine likevel. 
Den nye tier´n
Femtilappen har blitt den nye tikronen. I det minste tjuekroningen. Tiern rekker ikke lenger til det den gjorde før. Klær har blitt billigere, men de koster jo ikke ti fordet. Før fikk man store is og lørdagsgodt for tikroningene. Tjueni var nok til et blad. Jeg blar videre. Utviklingen er jo helt naturlig.
Sitter, står, ligger, sitter, står, vår
Venter. På en enkel sms. Hun kunne ikke vite at hun var så komplisert. Så tung. Så avhengig av det hun ikke hadde. Hun kunne ikke vite at hun trenger at noen er glad i henne. Det er så patetisk. Hun gråt med sykepleieren rundt seg. Sykepleieren forstod. Sykepleieren sa at de sinte, de går over. Kanskje har sykepleieren rett. Kanskje får hun de til å smile i dag. Men nå venter hun på en sms. Men ingen som ikke får betalt for å være glad i henne, kan kanskje heller ikke være det. Hun er for lett å se på, for tung å dele noe med. Og ute er det sol. Klart man heller vil være der, enn inne med henne og hvite vegger og anoreksi i veggene, taket, gulvet og… hun stemmer i, kunne ikke vært mer enig. Hun har høst. Men ute er det bare eplekart. Ingen kan finne frem til høsten enda. Eplene har ikke falt tilstrekkelig fra stammen. Men HUN har høst.
Just another word 