Koppen

september 30, 2010 at 12:34 pm (Uncategorized)

Du drikker
Jeg nikker(dukke)
Jeg tenker, teller,
300 kalorier,
du drikker,
jeg i minus,fire hundre til
og til slutt to
og to er også fire, men bare to
Jeg teller no(k) for to.
Norske kroner, staffeli.
Jeg maler. Som en katt.
Jeg er en hund. Jeg er en sebra.
Jeg er en jente. Jeg er to.
Nok for to. Nok for tre.
For mye. I minus. Jeg ser, ler. 
Bort.

Permalink Legg igjen en kommentar

På en gammel minnepinne

september 1, 2010 at 3:09 pm (Uncategorized)

fant jeg en gammel tekst, skrevet for halvannet år siden. Jeg limer den inn. 
 

Og på taket sitter Gud

Jeg husker ikke riktig hva vi snakker om. Blikket spiser ordene mine og han svelger for å ikke gråte. Jeg lurer på om de smaker salt, ordene mine. Kanskje er det om kinesiske revolusjoner eller kinamat på Grønland, så lite har jeg fått med meg, men øynene hans blir smale som om det hele skulle være litt kinesisk. Han ser mot døra. Døra ser tilbake. Øynene begynner å rulle. De skifter side og jeg aner skyggeboksing i lufta. Bevegelsene hans er raske, som om noen jager han. Likevel sitter han der, helt stille. Jeg forfølger varsomt med blikket.

Han er i sofahjørnet, kjøpt på Ikea, jeg i en stol som heter Stress Less. Jeg vet ikke om den virker. På gulvet står stolbena støtt mens mine ben krøller seg oppunder kroppen min. Jeg ser mot vinduet i mangel på et sted å feste blikket. Trærne har mistet bladene og mannen har mistet hår. Jeg tegner han i hodet. Først tegner jeg en sirkel, så et lokk. Han ligner en sekk med snøring. Han snører så stramt at det blir vanskelig å se innholdet.

Jeg bruker ikke blyant for jeg trenger ikke å viske ut en eneste strek etterpå. Jeg vet jeg ikke vil, kan eller skal glemme mannen med de store knyttnevene. Han bøyer hodet, krummer blikket og holder seg selv i hendene som om den ene var en treårings som søkte en stor hånd å krype inn i.

Er du den hellige ånd? hadde han spurt legen og jeg hadde tiet. Spørsmålet var ikke til meg. Stemmen bar helt ned mot korridoren som fører til samtalerommet. Først der ville samtalen begynne, og jeg fikk ikke noe svar på om det ville bli noen samtale eller en legemonolog. Jeg ville aldri få vite, men jeg kunne lese på øynene hans. De var ringer som snakket på same måte som årringene på en stubbe.

Øynene hans sitter mørke i stua. Mørke, trillrunde og etterlatte som klinkekuler barna glemmer igjen på lekeplassen når isbilen kommer. Kroneis eller glas, som de heter på svensk. En av pinneisene fra hjem-isbilen heter Rune og står på skateboard på engelsk og rullebrett på norsk.

Mannen i sofaen klynker seg sammen og ruller med øynene. Jeg tror han vil løpe, men han sitter i hjørnet, klemt mellom to murvegger som ikke er der. Han sitter som en hund i bånd som er kommandert til å vente mens eieren handler hos Rimi – vi gjør Norge billigere. Om han sitter pent nok, blir det ikke kjenn men en smakebit av posen med Pedigre Pal. Er han ulydig, vil halen falle under bena i takt med eierens røst.

I Kina bant man kvinneføtter så tærne ikke skulle få plass til å vokse. I denne stua er det bena som har fått bånd på den måten at området å gå på er så lite at skrittlengden må avpasses om man skal få dagen til å gå gjennom turene fra seng til toalett til spisebord til sofa og tilbake igjen. Han bøyer seg, lukker munnen igjen. Leppene mine, tørre, oppsprukkende men evne til å holde på hemmeligheter og jeg later som at jeg ikke undres. Han biter dem i seg. De ser litt ned, litt opp, litt til høyre – der jeg er – litt til venstre der tven snakker om Kina og litt på gulvet med alle prikkene i linolium og på føtter med skolisser. Noen føtter er nakne. De er fra Iran og fryser ikke som norske pinner.

Den myke sofaen endrer seg. Mannen sitter helt på kanten av pinebenken. Han bøyer seg enda litt lengre frem og fingrene begynner å flette seg i hverandre. En sykepleier står midt på gulvet og forsyner seg med kjeks og en lukt av bare blåbær brer seg i rommet. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg ikke visst at det bare var en essens tilsatt te-posen. Hun klirrer med skjeen hun bruker for å blande sukker og blått vann. Mannen lukter blodoppgjør og hevn og den store skikkelsen reiser seg langsomt fra sofahjørnet. Skrittene er enda tilpasset avdelingens areal, med andre ord begrenset. Han går mot henne. Hun smiler og spør hva det er uten å spørre. «Gud er sint. Han banker i taket, hør!» skriker mannen. Så blir smilet og spørsmålstegnet til damen til en lettet latter. «Nå hører jeg det også!» sier hun triumferende. Skrittene passer ikke lenger på avdelingen. Jeg vil beroligge, men han glir ut av blikket mitt som en gelé-klump, glatt, raskt, levende og uten en lyd. De store føttene løper mot rom nr. fjorten. Jeg aner hodet glid under dyna. Gud sitter på taket, mannen er under dyna og i stua står en dame og ler uforstående. Jeg spør hvordan hun kunne si det. Hun forstår ikke spørsmålet og svarer: «Det er takarbeiderne som dunker».

 Avdelingen har ny takpapp mens en mann tror at alle barns far sitter på taket i sinne. Hendene folder seg.

Permalink 1 kommentar

I morgen er det høst

august 31, 2010 at 4:34 pm (Uncategorized)

Sola står lavt på himmelen

Skinner meg i ansiktet

treffsikkert

Jeg tror den har bommet

For i morgen er det høst

og jeg er alt løv

Permalink Legg igjen en kommentar

Hva tid er

august 17, 2010 at 7:19 pm (Uncategorized)

Tid, hva er tid?
Det som slår rundt håndleddet?
Eller det som slår ut håret klokken tjuefire?
Eller er det det som legger hodet i bløt når det koker over
i køen på vei hjem fra jobb
klokka fire
Eller er det det som måler hvor fort eller sakte
du leser dette og avgjør om du er
lesehest eller
esel?
Med vann over skulderen.

Permalink Legg igjen en kommentar

Nesten fisk

august 16, 2010 at 4:52 pm (blogg, Uncategorized)

Verken fugl eller fisk, denne bunnen

men toppen er en kul onepiece – med kaviar! Den er kongekul(ere enn kongekrabbe)!

Permalink 1 kommentar

Når ingen forstår

august 16, 2010 at 12:02 pm (Uncategorized)

står vi helt alene.
Men jeg er ikke fri.
Som fuglen.

Permalink Legg igjen en kommentar

Skyggesiden

august 12, 2010 at 6:49 pm (blogg, psykiskfysisk, Uncategorized)

Det er så lett
Så lett å være gal og svevende. Utenpå. Når man først er det, inni.
Plutselig kan jeg si: Den sa fugler

(Og det er helt sant, tanken sa fugler
og ingen vet hvor det svevende kom fra og hvorfor
hodet mitt gikk mot himmelen)

Men inni er det vanskelig – hele tiden.
Det er så lett
å tro jeg har valgt dette selv. Noen ganger tror jeg det nesten. Helt til jeg kjenner
Jeg forsvinner.
Det er så lett å stemple meg, si jeg er feil, si jeg ikke kan si som jeg sier.
Det er så lett  å glemme
at jeg faktisk ikke ba deg hjelpe meg.
Det er så lett for meg å glemme
at jeg trenger hjelp fordi
jeg forsvinner

og det er så forsvinnende lett å forsvinne i min egen mengde av vekt
en vekt som egentlig er for lav

men som skriker høyt i kroppen min

Det er så lett
og telle på ribbena i stedet for knappene

når alle verdiene blir verdiløse
og alt jeg har igjen er en drøm

vi sover

Permalink Legg igjen en kommentar

Søndag gjennom vinduet

august 8, 2010 at 11:32 am (samfunn, Uncategorized)

Jeg sitter og ser
Det er ikke stort å se
Blader som blåser forsiktig
Bris i lufta
Noen drikker Bris eller Faris eller Øl på et utested
Inne sitter jeg og when it matters
max it med pepsi max
Pepsi, bebsi,
noen venter barn
med runde mager rundt og rundt på
rikshospitalet
Jeg hører
brannbilen, ambulansen, det brenner
tampen brenner
vi leter, ser ikke røyk
ingen røyk uten ild
men det uler
og en stige kjøres frem
og tilbake sitter vi
og undrer

Permalink Legg igjen en kommentar

Kjære lege

august 7, 2010 at 5:18 pm (Uncategorized)

Jeg er mager som en blyant, unnskyld.
Ja, jeg lovet å skrive i boken
mens du var borte.
Neida, jeg har ikke gjort det, unnskyld.
Men hva skal jeg skrive? Du ser ikke mellom linjene,

eller er det det du ser.
Bare en mager blyant. Jeg spisser meg, men ordene sitter fast. Jeg er tom
selv om jeg er forelsket (legen kan ikke se noen av tingene) og kjenner verdens aller beste
for meg

Unnskyld for at jeg ikke er frisk, kjære special one.

Så var det tilbake til legen igjen
Unnskyld for all den tiden jeg tar
og for alt som skjer inni meg

du ikke ser.

Permalink Legg igjen en kommentar

Ikke fisk skriver frosk

august 5, 2010 at 2:48 pm (kjærlighet, samfunn, Uncategorized)

Frosker hopper mer enn de spretter fiskesprett
en sten gjennom vannet, på overflaten
En frosk synker ned, lander, hopper
et håp, i et eventyr
han er en frosk,

 men egentlig en prins

og jeg

en froskeelskende prinsesse

i eventyret ditt, vårt,
snipp snapp, du er ikke ute 

heller inne

Det regner, jeg regner med

Jeg er ikke på slott, jeg er ikke slått, håret ei heller utslått
ingen krone på hodet
likevel: storslått

diademer rundt håndleddet
en frosk

Permalink Legg igjen en kommentar

«Det kan bli veldig vått» (p4)

august 5, 2010 at 7:13 am (Uncategorized)

I dag kan det bli veldig vått på Norway cup og i Oslo forøvrig, melder p4. Jeg melder om jeg vet ikke hva. Jeg samtykker tror jeg. Det er en sånn usikker dag. En sånn dag man ikke vet hva man skal føle. Jeg kom via wordpressbloggen Gratis ting over meld.no! Det er en morsom værside hvor du selv kan være værrapportør. Jeg likte den. Jeg lurer på hva annet jeg liker i dag, utenom frosken og hopp og håp og brevskriving og annen skriving, beskriving, mellom linjene. Jeg vil være luft. Men er ballong. Svevende, sprekkeferdig. Men bak skyene er himmelen alltid blå? Feeling blue 😛

Permalink Legg igjen en kommentar

Over til andre omgang

august 4, 2010 at 7:27 pm (Uncategorized)

Det er norway cup for tiden. Det går i fraspark og avspark og corner er mål. Jeg vil være keeper og fange alle øyeblikkene. Kærlighet ved første blikk og sånt. Men, jeg er vel på sidelinja og parkert der for lenge siden. Men det er gøy å følge med på tv! Og en liten tur på sletta kan alltid være stas. De har jo det store g-sport-teltet for små og store kupp. Cup on!

Permalink Legg igjen en kommentar

På huskelista

august 4, 2010 at 7:09 pm (Uncategorized)

Huske
frem og tilbake
Ikke glemme
Opp eller ned
Nå skyter jeg! sa mannen, mørk i huden, svart i håret,
dypt blikk, betraktet meg. «Nå skyter jeg!»
Jeg nikket, jeg var klar. Skuddet

kneppet
og jeg fikk ett nytt hull i hvert øre
«Gikk det greit?» Ja, det gikk greit.
For man skal høre mye
og i dag vil jeg huske
skriver meg det
på ørene
Hør! Se!
God natt.

Permalink Legg igjen en kommentar

Hørt

august 4, 2010 at 3:10 pm (samfunn, Uncategorized)

Jeg hørte i dag en setning. Jeg hørte i dag hun syns det var uvant
å ha unger. De er to stykk, fire år snart. Hvordan kan det være uvant?
Blir det ikke så brått intenst og altoppslukende
at det aldri igjen blir uvant
men noe man alltid har i bakhodet og i pannen
og i hårlokkene og mellom ørene og i ørene med barneskrik og barnelatter og….
(spørsmålstegn)

Permalink Legg igjen en kommentar

Jeg vil huske i dag

august 4, 2010 at 3:08 pm (Uncategorized)

I dag våknet jeg som en frosk
og åpnet posten som en prinsesse
og leste verdens fineste brev
med øyne som
var blå
I dag sovner jeg
som en frosk
eller som en prinsesse
uansett
gjorde du meg glad
for alltid
inni meg en plass
en plass er en kloss
en kloss et hjerte
med avrundede hjørner
jeg vil huske
opp og ned
i dag

Permalink Legg igjen en kommentar

Sammenhengen

august 4, 2010 at 9:24 am (dikt, kjærlighet, Uncategorized)

(elsker elsker ikke
meg.) fasiten i hendene,
blomsterbuketten får lyspæra
lyser. jeg snur på hodet
tvinner tommeltotter.
en tråd mellom fingrene
rød. (elsker elsker ikke
meg)

Permalink Legg igjen en kommentar

Aha

august 3, 2010 at 2:25 pm (Uncategorized)

(opplevelse)
Venter. Gjennom byen. En taxi. Følge av to. Tre med sjåfør. Svinger. Fire med meg. Rene gangetabellen. Skitne byen. Gjennomreise. Fra a til b. Venter. Rastløse bevegelser. Hendene i en flette. Rett i fletta. Håret ville krøllet seg uten strikker. Stikk motsatt av kontroll. Min.

Venter. Ekstern tur til ekstern behandler. Svinger. Lener meg i motsatt retning. Forutinntatt. Tror jeg vet du blir skuffet. Svinger igjen. På hjul. Gjennom byen. En fugl på et gatehjørne. Forlatt.

Venter. På å være fugl på et hjørne. Faksende. Flaks. Taxi fremme. Uflaks, for deg. Vi møtes i døra. Ekstern blir intern. Fra å ikke føle, til å snart føle, ta og føle på. Føle fortvilelse og forstå at jeg hele tiden har fortrengt den. Helt til du spurte om jeg ikke følte den. Da kom alt tilbake. Min intime sfære. Timen begynte. Og du spurte, stusset over at jeg ikke følte fortvilelse. Men den har vært her hele tiden, inni meg.

Aha. Jeg har skrudd av musikken, følelsene, i seks uker. Ikke alle følelsene (for jeg har kjent på én god, om også så forvirrende), men de som handlet om hvordan jeg har det. Og ikke har det. Det vonde, det mørke. Jeg lot som det gikk bra. Det gikk ikke bra. Og her sitter jeg og ønsker meg i ett med veggene. Men jeg er.  Aha.

Jeg vil dø. Aha.

Permalink Legg igjen en kommentar

Tale, tåle, tålmodighet

august 2, 2010 at 11:18 am (Uncategorized)

Jeg har skrevet om de før, de tre t-ene. Men da var det Ting Tar Tid. Og mens ting tar tid, må vi snakke sammen, du må tåle at jeg avviser og ha tålmodighet mer enn de fleste. Hva du får tilbake? Meg? Jeg vet ikke om du vil ha meg og pakker meg inn med silkebånd rundt magen, i en kasse i kjelleren. Ikke på loftet, det er å håpe for mye. Kanskje jeg skulle finne en bod. En bod med skjev o blir et bad og vi kan leke strand og sommer og jeg er ikke en hval og ikke en fisk men svømme kan jeg likevel. Og puste i vann. Jeg er ei møll(e).

Permalink Legg igjen en kommentar

Så gi meg en seigmann

august 2, 2010 at 11:11 am (Uncategorized)

For å være glad i meg,
– godt for den lekne-

må man tåle
litt mer enn normalt
og litt mindre enn normalt
og litt mer enn unormalt
– godt for den lekne –

og kort sagt

man må strekke seg

der?

der?

ja, enda litt til

– godt for den lekne-
Kanskje blir man en seigmann

men til gjengjeld
venter jeg på

at du ikke skal gå fra meg

Permalink Legg igjen en kommentar

Skriv tittel her

august 2, 2010 at 10:57 am (Uncategorized)

Jeg har ikke navn på dette. Dette noe
noen ganger
når er alt så ille, ikke stille, ikke bråkete, bare ille

at noen ikke ville tro

det ble verre

Sånn er vi mennesker laget
men jeg er av noe annet

Kanskje platstelina –

trekker til meg alt og er formelig

og jeg tror
Nå når mye (red. anm. jeg) er som verst
at det kan bli enda

verre

Og det gjør meg redd

Skriv meg et navn
så vet jeg i alle fall hva jeg kan kalle det

– anoreksi –

Permalink Legg igjen en kommentar

Next page »