Koppen

september 30, 2010 at 12:34 pm (Uncategorized)

Du drikker
Jeg nikker(dukke)
Jeg tenker, teller,
300 kalorier,
du drikker,
jeg i minus,fire hundre til
og til slutt to
og to er også fire, men bare to
Jeg teller no(k) for to.
Norske kroner, staffeli.
Jeg maler. Som en katt.
Jeg er en hund. Jeg er en sebra.
Jeg er en jente. Jeg er to.
Nok for to. Nok for tre.
For mye. I minus. Jeg ser, ler. 
Bort.

Permalink Legg igjen en kommentar

Kroppen ut av kroppen

september 30, 2010 at 12:30 pm (blogg)

Kroppen vokser fra meg.
Jeg er liten.
Jeg er redd.
Jeg er stor.
Jeg er redd.
Jeg er midt i mellom.
Jeg er redd.
Jeg flyter.
Jeg er redd.
Jeg er liten.
Jeg er redd.

Permalink Legg igjen en kommentar

Les tittel her

september 11, 2010 at 12:52 pm (blogg, psykiskfysisk)

Sitter her. Et hjørne av rommet. I. Koker suppe på spiker. Prøver. Koke såpe av tankene. Bli glatt. Få lanos mildhet. For liten og stor. Men jeg er skarp i kantene. Skarp i hodet. Skarp tunge. Spisse blyanter. En fargeklatt eller grå. Blå. Jeg tenker. Tenker på deg. To buer blir et hjerte. En firkant en kloss. Det gjelder å være enkel. Jeg er kompleks. Savner.

Permalink 1 kommentar

Hvorfor

september 11, 2010 at 12:42 pm (blogg, psykiskfysisk)

Sitter med hodet nesten i fanget. Tårene er løsere enn strikkemaskene. Jeg teller. Men jeg gråter ikke jeg, nei og nei og nei. Jeg er så sterk uten mat. Styrken selv. Som en dronning i sort. Men egentlig er jeg hvit. Heks eller dronning eller bare liten og svak. Jeg vet ikke helt. Men hvorfor, hvorfor er det så vanskelig å tilpasse når jeg ber på mine knær om litt tilpassning. Hvorfor er det så vanskelig å se bort fra en enkelt setning. Hvorfor er jeg så vanskelig å se? Svelge. Godta. Jeg nikker. Godtar. Jeg er. Og vil ikke være. Hvorfor måtte jeg på død og liv begynne å se innsekter? Når jeg først skulle se noe, kunne det ikke vært noe kraftfullt, eller noe godt? Som en tiger eller sol eller soloppgang. Jeg tusler ned.

Permalink Legg igjen en kommentar

Kind of Kick off

september 11, 2010 at 12:33 pm (blogg, psykiskfysisk)

Det er bare å innrømme det. Anoreksien sitter ikke bare i kroppen. Den sitter overalt. Jeg blir gjest i mitt eget selskap. Og oppå meg har den satt seg og jeg blir pannekakeflat og ler en latter som ikke er min og er en som ikke er meg og smiler et smil som ligner dollarglis når du tygger eplekake fordi jeg ikke spiser selv og føler meg som dronning. Eller kongen av Queens. Sorry Mc (Donalds og andre Mc´s.)

Permalink Legg igjen en kommentar

Birken light

september 2, 2010 at 11:30 am (blogg, psykiskfysisk)

Oppmerkede løyper. Fem kilometer. Sakte tempo med anoreksikropp. Dette må være slik Birken er for en frisk, supertrent. Dette må være Birken light. Uten drikkepauser. Og til slutt synger Hanne Krogh Humpetitten teia. Det har vært Gaustadløp. Sikkert langt over tusen deltalekere. Alt fra en kilometer til fem. Alt fra sneglefart til spurt, turmarsj til stafett. Hodet løper. Bena ligger snart under kroppen min. Jeg trekker sammen inntrykkene og lager et enkelt uttrykk. «Det går ikke så bra, men jeg later som».

Permalink Legg igjen en kommentar

På en gammel minnepinne

september 1, 2010 at 3:09 pm (Uncategorized)

fant jeg en gammel tekst, skrevet for halvannet år siden. Jeg limer den inn. 
 

Og på taket sitter Gud

Jeg husker ikke riktig hva vi snakker om. Blikket spiser ordene mine og han svelger for å ikke gråte. Jeg lurer på om de smaker salt, ordene mine. Kanskje er det om kinesiske revolusjoner eller kinamat på Grønland, så lite har jeg fått med meg, men øynene hans blir smale som om det hele skulle være litt kinesisk. Han ser mot døra. Døra ser tilbake. Øynene begynner å rulle. De skifter side og jeg aner skyggeboksing i lufta. Bevegelsene hans er raske, som om noen jager han. Likevel sitter han der, helt stille. Jeg forfølger varsomt med blikket.

Han er i sofahjørnet, kjøpt på Ikea, jeg i en stol som heter Stress Less. Jeg vet ikke om den virker. På gulvet står stolbena støtt mens mine ben krøller seg oppunder kroppen min. Jeg ser mot vinduet i mangel på et sted å feste blikket. Trærne har mistet bladene og mannen har mistet hår. Jeg tegner han i hodet. Først tegner jeg en sirkel, så et lokk. Han ligner en sekk med snøring. Han snører så stramt at det blir vanskelig å se innholdet.

Jeg bruker ikke blyant for jeg trenger ikke å viske ut en eneste strek etterpå. Jeg vet jeg ikke vil, kan eller skal glemme mannen med de store knyttnevene. Han bøyer hodet, krummer blikket og holder seg selv i hendene som om den ene var en treårings som søkte en stor hånd å krype inn i.

Er du den hellige ånd? hadde han spurt legen og jeg hadde tiet. Spørsmålet var ikke til meg. Stemmen bar helt ned mot korridoren som fører til samtalerommet. Først der ville samtalen begynne, og jeg fikk ikke noe svar på om det ville bli noen samtale eller en legemonolog. Jeg ville aldri få vite, men jeg kunne lese på øynene hans. De var ringer som snakket på same måte som årringene på en stubbe.

Øynene hans sitter mørke i stua. Mørke, trillrunde og etterlatte som klinkekuler barna glemmer igjen på lekeplassen når isbilen kommer. Kroneis eller glas, som de heter på svensk. En av pinneisene fra hjem-isbilen heter Rune og står på skateboard på engelsk og rullebrett på norsk.

Mannen i sofaen klynker seg sammen og ruller med øynene. Jeg tror han vil løpe, men han sitter i hjørnet, klemt mellom to murvegger som ikke er der. Han sitter som en hund i bånd som er kommandert til å vente mens eieren handler hos Rimi – vi gjør Norge billigere. Om han sitter pent nok, blir det ikke kjenn men en smakebit av posen med Pedigre Pal. Er han ulydig, vil halen falle under bena i takt med eierens røst.

I Kina bant man kvinneføtter så tærne ikke skulle få plass til å vokse. I denne stua er det bena som har fått bånd på den måten at området å gå på er så lite at skrittlengden må avpasses om man skal få dagen til å gå gjennom turene fra seng til toalett til spisebord til sofa og tilbake igjen. Han bøyer seg, lukker munnen igjen. Leppene mine, tørre, oppsprukkende men evne til å holde på hemmeligheter og jeg later som at jeg ikke undres. Han biter dem i seg. De ser litt ned, litt opp, litt til høyre – der jeg er – litt til venstre der tven snakker om Kina og litt på gulvet med alle prikkene i linolium og på føtter med skolisser. Noen føtter er nakne. De er fra Iran og fryser ikke som norske pinner.

Den myke sofaen endrer seg. Mannen sitter helt på kanten av pinebenken. Han bøyer seg enda litt lengre frem og fingrene begynner å flette seg i hverandre. En sykepleier står midt på gulvet og forsyner seg med kjeks og en lukt av bare blåbær brer seg i rommet. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg ikke visst at det bare var en essens tilsatt te-posen. Hun klirrer med skjeen hun bruker for å blande sukker og blått vann. Mannen lukter blodoppgjør og hevn og den store skikkelsen reiser seg langsomt fra sofahjørnet. Skrittene er enda tilpasset avdelingens areal, med andre ord begrenset. Han går mot henne. Hun smiler og spør hva det er uten å spørre. «Gud er sint. Han banker i taket, hør!» skriker mannen. Så blir smilet og spørsmålstegnet til damen til en lettet latter. «Nå hører jeg det også!» sier hun triumferende. Skrittene passer ikke lenger på avdelingen. Jeg vil beroligge, men han glir ut av blikket mitt som en gelé-klump, glatt, raskt, levende og uten en lyd. De store føttene løper mot rom nr. fjorten. Jeg aner hodet glid under dyna. Gud sitter på taket, mannen er under dyna og i stua står en dame og ler uforstående. Jeg spør hvordan hun kunne si det. Hun forstår ikke spørsmålet og svarer: «Det er takarbeiderne som dunker».

 Avdelingen har ny takpapp mens en mann tror at alle barns far sitter på taket i sinne. Hendene folder seg.

Permalink 1 kommentar