I morgen er det høst
Sola står lavt på himmelen
Skinner meg i ansiktet
treffsikkert
Jeg tror den har bommet
For i morgen er det høst
og jeg er alt løv
Er det ikke det ene
så er det det andre
og er det ikke det andre
så er det det første
og det er status K
hvorfor
er det så vanskelig
å forstå meg
hvorfor er jeg så vanskelig
å svelge
som liten
hvorfor kan du ikke lytte?
Skrikene mine sitter i veggene.
Kan du ikke høre dem på
ribbena-veggen?
Jeg turner.
Epost fra Internett: Oppfølger til Potensgiverne
Jeg fikk følgende epost fra Internett (norlis nettbokhandel).
«BokNYTT Skjønnlitteratur
Karin Brunk Holmquist: «Rapsgubbene»
Gamle gubber er lure som rever! Men hva skjer når rapsåkeren invaderes av romvesener? I Norge har «Potensgiverne» ligget lenge på bestselgerlistene og blitt hyllet av lesere og kritikere. Karin Brunk Holmquists romaner er varme og humoristiske – en personlig og original hyllest til vennskapet og livet på landet.»
Jeg ble så overrasket over overskriften, men det hadde jeg jo all grunn til – bokstavlig talt. Det var jo boknytt.
AP
Avis psykiatri, god morgen
det er kveld
jeg leser deg
deg er meg
jeg blir en rapport, en bit
av en journal
journalisten er lagt på hylla
stykkevis og delt
i peisen
det er høst
jeg er høst
du er blader
i farger
Kniven på strupen
Om dagen er den der, som en metafor
kniven på strupen
(men jeg sier deg, du kan veie meg, men ikke eie meg)
Om natten er den der, helt konkret
Kniven som kutter, sårene som blør
i drømmeland
der ingen vil være, mitt drømmeland,
min kropp, mine tanker, mine forsvinninger
vinninger som taper
om dagen er den der som dere
med kniver som truer livsgrunnlaget
Mitt.
Hva tid er
Tid, hva er tid?
Det som slår rundt håndleddet?
Eller det som slår ut håret klokken tjuefire?
Eller er det det som legger hodet i bløt når det koker over
i køen på vei hjem fra jobb
klokka fire
Eller er det det som måler hvor fort eller sakte
du leser dette og avgjør om du er
lesehest eller
esel?
Med vann over skulderen.
Nesten fisk
Verken fugl eller fisk, denne bunnen
men toppen er en kul onepiece – med kaviar! Den er kongekul(ere enn kongekrabbe)!
Når ingen forstår
står vi helt alene.
Men jeg er ikke fri.
Som fuglen.
Sol eller regn, latter eller fuglesang
Sett filmen Fuglene? Ikke jeg. Men jeg ser for meg at den låter omtrent slik. Som skrik i korridorene. Det blir mørkt og i taket lyser bare de kunstige stjernene. Avlange lysstoffrør, velegnet for selvskadere. Men i taket lyser de i dag. Fotfølget sitter her, passer på, blar i en avis, avviser tankene mine jeg ikke sier. Jeg sier ingenting, bare sitter her med de hvite veggene og ser inn i en hvit skjerm med bokstaver som fugleskitt. Jeg svever, og vet så godt at skyggeside-innlegget mitt fra i går sa meg mer enn jeg sa. I taket lyser stjernene. Ute flyr fuglene. Stille skrik av smerte gjemmer seg under treet. Tørker opp. Bretter ut vingene som en konvolutt som ligner libresse med bare én vinge. På venstre side. Vi flyr. Jeg og anoreksien og personlighetsforstyrrelsene forstyrrer mengden og mengden snakker og noe inni meg snakker og til slutt er det bare snakk igjen og jeg er ikke her. Kanskje under et tre. Et lite under under et tre, undrende. Som en ugle i et egg. En som snart blir vis. Jeg viser vei. Englene har også vinger. Djevelen har horn. Har jeg horn? Er de rød eller sorte i dag? Jeg henger i en ørering.
71 415 294 ord for alt og ingenting og noe midt i mellom
Det regner. WordPressbloggerne har sittet i sol og regn og wordpress har regnet ut antal ord vi har skrevet. Jeg har beskrevet meg for å skrive disse ordene. Men jeg når ikke dagsrekorden, men kan bidra. Som en i mengden. Skulle gjerne forsvunnet i mengden, i stedet, men man kan ikke være struts og stikke hodet i sanden når det passer. Man blir ikke borte av det. Så det hjelper ikke å ikke skrive. Derfor skriver vi og beskriver. Kanskje forstår vi hverandre bedre – snart.
Været eller ikke-været
I sommer har det vært mye vær. Det har vært regn, sol, sky – alt i samme værmelding, for den samme bittelille plassen. Men det har også vært ikke-vær. Jeg snakker om den sommeren vi ventet på, men som aldri helt kom. Sola med den påfølgende slappheten og plasket i Oslofjorden. Det har vært der, men i små glimt. Ikke som en evigvarende sommer. Ikke slik vi værforventet.
Skyggesiden
Det er så lett
Så lett å være gal og svevende. Utenpå. Når man først er det, inni.
Plutselig kan jeg si: Den sa fugler
(Og det er helt sant, tanken sa fugler
og ingen vet hvor det svevende kom fra og hvorfor
hodet mitt gikk mot himmelen)
Men inni er det vanskelig – hele tiden.
Det er så lett
å tro jeg har valgt dette selv. Noen ganger tror jeg det nesten. Helt til jeg kjenner
Jeg forsvinner.
Det er så lett å stemple meg, si jeg er feil, si jeg ikke kan si som jeg sier.
Det er så lett å glemme
at jeg faktisk ikke ba deg hjelpe meg.
Det er så lett for meg å glemme
at jeg trenger hjelp fordi
jeg forsvinner
og det er så forsvinnende lett å forsvinne i min egen mengde av vekt
en vekt som egentlig er for lav
men som skriker høyt i kroppen min
Det er så lett
og telle på ribbena i stedet for knappene
når alle verdiene blir verdiløse
og alt jeg har igjen er en drøm
vi sover
Julius reklamerer for Ikea
Vi er alle apekatter. Det hele kan toppes med en sjimpanse. Kanskje blir kontorhverdagen mosommere med et skrivebord som selv Julius liker?
Det klokkeløse tidssamfunnet
I dag spiser nordmenn 77 kg kjøtt per år, i gjennomsnitt. Og vi sier i dag, og i år og minutt for minutt telles i nyhetskanalen. Barnehagen stenger klokken 17, banken har egne ringetider. Offentlige kontorer andre. Tv-programmene har klokkeslett. Rett og slett, et tidssamfunn. Vi jager fra det ene til det andre. Mellom frokost og lunsj, middag og kveldsmat. Og natt og nattevakt og morgenstell. Alt skal være på stell. Men med mobiltelefonens inntog gikk mange armbåndsur til kommodeskuffen – og ble der. Og når vi fant ut at vi var litt for tilgjengelige, ble ikke mobilen med overalt heller – og vips, mange er klokkeløse fra tid til annen – og det i et samfunn der alt skal skje til bestemte tider. Det slo meg nå, da jeg rett før sju spurte hva klokken var. Den var KANSKJE fem på sju. Det var ingen klokke å se på. Nå er pcen her og radioen har nylig oppdatert meg med nyhetene. Men armbåndsuret er ikke her, og uten mobil og når pcen snart er av, tar sykepleierne igjen og gjetter tiden. Den er KANSKJE fem på åtte om en halvtimes tid. Ooops, det er jo medisintid. Best å følge med.
Hva skjer a? – kaMELA!
I går besøkte jeg festivalen Mela på rådhusplassen. Der var det lilla kameler, mat fra fjerne strøk og man følte man var i India og Afrika på samme tid. På få kvadratmeter lå hele verden. Det handler om å møtes, feire, bli kjent. Jeg tror det er det det handler om i hverdagen også. Så enkelt og så komplisert.
Mistillitsforslag
Politikerne møter det av og til. Noen fremmer et mistillitsforslag. De mangler tillit. Eller er det nettopp tillit de har? Tillit til at det de gjør, fører oss på gale, ville veier? Jeg plukker villbringebær jeg ikke spiser og markblomster kua drøvtygger og teller prestekragekronblader og kler meg opp til bryllup eller begravelse og vet ikke hvem jeg skal stole på. Jeg stoler definitivt ikke på dette. Tid for et forslag?
Mandagsblues 2
Hvis verden var en gul ost
ville du kanskje ikke spist ost
uspiselige mennesker, uspiselige ord,
uspiselige tanker,
jeg er trøtt.
Søndag gjennom vinduet
Jeg sitter og ser
Det er ikke stort å se
Blader som blåser forsiktig
Bris i lufta
Noen drikker Bris eller Faris eller Øl på et utested
Inne sitter jeg og when it matters
max it med pepsi max
Pepsi, bebsi,
noen venter barn
med runde mager rundt og rundt på
rikshospitalet
Jeg hører
brannbilen, ambulansen, det brenner
tampen brenner
vi leter, ser ikke røyk
ingen røyk uten ild
men det uler
og en stige kjøres frem
og tilbake sitter vi
og undrer
Solslikkeolje
Ansiktet er smurt inn med solblokk og solkrem nok for en blokk med unger i. Jeg føler det som et lag olje i ansiktet. Det nesten brenner. Dette må være solslikkeolje. Det man må ha på når man skal ut å slikke sol. Jeg geiper. Jeg har ikke lyst på sol, bare varme. Bare slippe å fryse. Det holder lenge. Jeg trenger ikke noen strålende dag. Men jeg trenger at noen er glad i meg. Og den ene er strålende. Og da gjør det ikke noe at jeg må beskytte arrene mine litt mens jeg venter. Nå skinner sola. Jeg skinner. Han skinner. Vi skinner ikke hele tiden. Kanskje ikke halve heller. Men det er godt nok. Så lenge vi har hverandre. Eller? Er jeg godt nok? God nok? Jeg er fryktelig usikker for tiden. Men jeg er sikker på deg. Og trallelei, nå skriver jeg meg helt bort… til sol og sommer og høst og vinter. For bestandig. Det er sol i dag. Jeg prøver å fortrenge gjennom laget av solblokk og solkrem. Det er ikke fotball. Den er rund, som sola.
Just another word 