I all min ualminnelighet
En helt vanligdag med navn torsdag. En helt allminnelig ting å føle føles så fjernt. Fremtiden er på utsiden av meg. Jeg er i et skall. Egentlig er jeg bare en vanskelig likning. Tar du en halv og opphøyer den i andre, har du meg kanskje. En delt på to opphøyd i annen. Jeg er alt og ingenting, alltid i ytterkantene, utenfor det normale. Jeg rives i to, og er av og til bare en skygge av meg selv. Og så, samtidig, er jeg i spotlighten.
Les tittel her
Sitter her. Et hjørne av rommet. I. Koker suppe på spiker. Prøver. Koke såpe av tankene. Bli glatt. Få lanos mildhet. For liten og stor. Men jeg er skarp i kantene. Skarp i hodet. Skarp tunge. Spisse blyanter. En fargeklatt eller grå. Blå. Jeg tenker. Tenker på deg. To buer blir et hjerte. En firkant en kloss. Det gjelder å være enkel. Jeg er kompleks. Savner.
Hvorfor
Sitter med hodet nesten i fanget. Tårene er løsere enn strikkemaskene. Jeg teller. Men jeg gråter ikke jeg, nei og nei og nei. Jeg er så sterk uten mat. Styrken selv. Som en dronning i sort. Men egentlig er jeg hvit. Heks eller dronning eller bare liten og svak. Jeg vet ikke helt. Men hvorfor, hvorfor er det så vanskelig å tilpasse når jeg ber på mine knær om litt tilpassning. Hvorfor er det så vanskelig å se bort fra en enkelt setning. Hvorfor er jeg så vanskelig å se? Svelge. Godta. Jeg nikker. Godtar. Jeg er. Og vil ikke være. Hvorfor måtte jeg på død og liv begynne å se innsekter? Når jeg først skulle se noe, kunne det ikke vært noe kraftfullt, eller noe godt? Som en tiger eller sol eller soloppgang. Jeg tusler ned.
Kind of Kick off
Det er bare å innrømme det. Anoreksien sitter ikke bare i kroppen. Den sitter overalt. Jeg blir gjest i mitt eget selskap. Og oppå meg har den satt seg og jeg blir pannekakeflat og ler en latter som ikke er min og er en som ikke er meg og smiler et smil som ligner dollarglis når du tygger eplekake fordi jeg ikke spiser selv og føler meg som dronning. Eller kongen av Queens. Sorry Mc (Donalds og andre Mc´s.)
Birken light
Oppmerkede løyper. Fem kilometer. Sakte tempo med anoreksikropp. Dette må være slik Birken er for en frisk, supertrent. Dette må være Birken light. Uten drikkepauser. Og til slutt synger Hanne Krogh Humpetitten teia. Det har vært Gaustadløp. Sikkert langt over tusen deltalekere. Alt fra en kilometer til fem. Alt fra sneglefart til spurt, turmarsj til stafett. Hodet løper. Bena ligger snart under kroppen min. Jeg trekker sammen inntrykkene og lager et enkelt uttrykk. «Det går ikke så bra, men jeg later som».
Kniven på strupen
Om dagen er den der, som en metafor
kniven på strupen
(men jeg sier deg, du kan veie meg, men ikke eie meg)
Om natten er den der, helt konkret
Kniven som kutter, sårene som blør
i drømmeland
der ingen vil være, mitt drømmeland,
min kropp, mine tanker, mine forsvinninger
vinninger som taper
om dagen er den der som dere
med kniver som truer livsgrunnlaget
Mitt.
Sol eller regn, latter eller fuglesang
Sett filmen Fuglene? Ikke jeg. Men jeg ser for meg at den låter omtrent slik. Som skrik i korridorene. Det blir mørkt og i taket lyser bare de kunstige stjernene. Avlange lysstoffrør, velegnet for selvskadere. Men i taket lyser de i dag. Fotfølget sitter her, passer på, blar i en avis, avviser tankene mine jeg ikke sier. Jeg sier ingenting, bare sitter her med de hvite veggene og ser inn i en hvit skjerm med bokstaver som fugleskitt. Jeg svever, og vet så godt at skyggeside-innlegget mitt fra i går sa meg mer enn jeg sa. I taket lyser stjernene. Ute flyr fuglene. Stille skrik av smerte gjemmer seg under treet. Tørker opp. Bretter ut vingene som en konvolutt som ligner libresse med bare én vinge. På venstre side. Vi flyr. Jeg og anoreksien og personlighetsforstyrrelsene forstyrrer mengden og mengden snakker og noe inni meg snakker og til slutt er det bare snakk igjen og jeg er ikke her. Kanskje under et tre. Et lite under under et tre, undrende. Som en ugle i et egg. En som snart blir vis. Jeg viser vei. Englene har også vinger. Djevelen har horn. Har jeg horn? Er de rød eller sorte i dag? Jeg henger i en ørering.
Skyggesiden
Det er så lett
Så lett å være gal og svevende. Utenpå. Når man først er det, inni.
Plutselig kan jeg si: Den sa fugler
(Og det er helt sant, tanken sa fugler
og ingen vet hvor det svevende kom fra og hvorfor
hodet mitt gikk mot himmelen)
Men inni er det vanskelig – hele tiden.
Det er så lett
å tro jeg har valgt dette selv. Noen ganger tror jeg det nesten. Helt til jeg kjenner
Jeg forsvinner.
Det er så lett å stemple meg, si jeg er feil, si jeg ikke kan si som jeg sier.
Det er så lett å glemme
at jeg faktisk ikke ba deg hjelpe meg.
Det er så lett for meg å glemme
at jeg trenger hjelp fordi
jeg forsvinner
og det er så forsvinnende lett å forsvinne i min egen mengde av vekt
en vekt som egentlig er for lav
men som skriker høyt i kroppen min
Det er så lett
og telle på ribbena i stedet for knappene
når alle verdiene blir verdiløse
og alt jeg har igjen er en drøm
vi sover
Mistillitsforslag
Politikerne møter det av og til. Noen fremmer et mistillitsforslag. De mangler tillit. Eller er det nettopp tillit de har? Tillit til at det de gjør, fører oss på gale, ville veier? Jeg plukker villbringebær jeg ikke spiser og markblomster kua drøvtygger og teller prestekragekronblader og kler meg opp til bryllup eller begravelse og vet ikke hvem jeg skal stole på. Jeg stoler definitivt ikke på dette. Tid for et forslag?
Just another word 