I all min ualminnelighet
En helt vanligdag med navn torsdag. En helt allminnelig ting å føle føles så fjernt. Fremtiden er på utsiden av meg. Jeg er i et skall. Egentlig er jeg bare en vanskelig likning. Tar du en halv og opphøyer den i andre, har du meg kanskje. En delt på to opphøyd i annen. Jeg er alt og ingenting, alltid i ytterkantene, utenfor det normale. Jeg rives i to, og er av og til bare en skygge av meg selv. Og så, samtidig, er jeg i spotlighten.
Kroppen ut av kroppen
Kroppen vokser fra meg.
Jeg er liten.
Jeg er redd.
Jeg er stor.
Jeg er redd.
Jeg er midt i mellom.
Jeg er redd.
Jeg flyter.
Jeg er redd.
Jeg er liten.
Jeg er redd.
Les tittel her
Sitter her. Et hjørne av rommet. I. Koker suppe på spiker. Prøver. Koke såpe av tankene. Bli glatt. Få lanos mildhet. For liten og stor. Men jeg er skarp i kantene. Skarp i hodet. Skarp tunge. Spisse blyanter. En fargeklatt eller grå. Blå. Jeg tenker. Tenker på deg. To buer blir et hjerte. En firkant en kloss. Det gjelder å være enkel. Jeg er kompleks. Savner.
Hvorfor
Sitter med hodet nesten i fanget. Tårene er løsere enn strikkemaskene. Jeg teller. Men jeg gråter ikke jeg, nei og nei og nei. Jeg er så sterk uten mat. Styrken selv. Som en dronning i sort. Men egentlig er jeg hvit. Heks eller dronning eller bare liten og svak. Jeg vet ikke helt. Men hvorfor, hvorfor er det så vanskelig å tilpasse når jeg ber på mine knær om litt tilpassning. Hvorfor er det så vanskelig å se bort fra en enkelt setning. Hvorfor er jeg så vanskelig å se? Svelge. Godta. Jeg nikker. Godtar. Jeg er. Og vil ikke være. Hvorfor måtte jeg på død og liv begynne å se innsekter? Når jeg først skulle se noe, kunne det ikke vært noe kraftfullt, eller noe godt? Som en tiger eller sol eller soloppgang. Jeg tusler ned.
Kind of Kick off
Det er bare å innrømme det. Anoreksien sitter ikke bare i kroppen. Den sitter overalt. Jeg blir gjest i mitt eget selskap. Og oppå meg har den satt seg og jeg blir pannekakeflat og ler en latter som ikke er min og er en som ikke er meg og smiler et smil som ligner dollarglis når du tygger eplekake fordi jeg ikke spiser selv og føler meg som dronning. Eller kongen av Queens. Sorry Mc (Donalds og andre Mc´s.)
Birken light
Oppmerkede løyper. Fem kilometer. Sakte tempo med anoreksikropp. Dette må være slik Birken er for en frisk, supertrent. Dette må være Birken light. Uten drikkepauser. Og til slutt synger Hanne Krogh Humpetitten teia. Det har vært Gaustadløp. Sikkert langt over tusen deltalekere. Alt fra en kilometer til fem. Alt fra sneglefart til spurt, turmarsj til stafett. Hodet løper. Bena ligger snart under kroppen min. Jeg trekker sammen inntrykkene og lager et enkelt uttrykk. «Det går ikke så bra, men jeg later som».
Er det ikke det ene
så er det det andre
og er det ikke det andre
så er det det første
og det er status K
hvorfor
er det så vanskelig
å forstå meg
hvorfor er jeg så vanskelig
å svelge
som liten
hvorfor kan du ikke lytte?
Skrikene mine sitter i veggene.
Kan du ikke høre dem på
ribbena-veggen?
Jeg turner.
AP
Avis psykiatri, god morgen
det er kveld
jeg leser deg
deg er meg
jeg blir en rapport, en bit
av en journal
journalisten er lagt på hylla
stykkevis og delt
i peisen
det er høst
jeg er høst
du er blader
i farger
Kniven på strupen
Om dagen er den der, som en metafor
kniven på strupen
(men jeg sier deg, du kan veie meg, men ikke eie meg)
Om natten er den der, helt konkret
Kniven som kutter, sårene som blør
i drømmeland
der ingen vil være, mitt drømmeland,
min kropp, mine tanker, mine forsvinninger
vinninger som taper
om dagen er den der som dere
med kniver som truer livsgrunnlaget
Mitt.
Nesten fisk
Verken fugl eller fisk, denne bunnen
men toppen er en kul onepiece – med kaviar! Den er kongekul(ere enn kongekrabbe)!
Sol eller regn, latter eller fuglesang
Sett filmen Fuglene? Ikke jeg. Men jeg ser for meg at den låter omtrent slik. Som skrik i korridorene. Det blir mørkt og i taket lyser bare de kunstige stjernene. Avlange lysstoffrør, velegnet for selvskadere. Men i taket lyser de i dag. Fotfølget sitter her, passer på, blar i en avis, avviser tankene mine jeg ikke sier. Jeg sier ingenting, bare sitter her med de hvite veggene og ser inn i en hvit skjerm med bokstaver som fugleskitt. Jeg svever, og vet så godt at skyggeside-innlegget mitt fra i går sa meg mer enn jeg sa. I taket lyser stjernene. Ute flyr fuglene. Stille skrik av smerte gjemmer seg under treet. Tørker opp. Bretter ut vingene som en konvolutt som ligner libresse med bare én vinge. På venstre side. Vi flyr. Jeg og anoreksien og personlighetsforstyrrelsene forstyrrer mengden og mengden snakker og noe inni meg snakker og til slutt er det bare snakk igjen og jeg er ikke her. Kanskje under et tre. Et lite under under et tre, undrende. Som en ugle i et egg. En som snart blir vis. Jeg viser vei. Englene har også vinger. Djevelen har horn. Har jeg horn? Er de rød eller sorte i dag? Jeg henger i en ørering.
71 415 294 ord for alt og ingenting og noe midt i mellom
Det regner. WordPressbloggerne har sittet i sol og regn og wordpress har regnet ut antal ord vi har skrevet. Jeg har beskrevet meg for å skrive disse ordene. Men jeg når ikke dagsrekorden, men kan bidra. Som en i mengden. Skulle gjerne forsvunnet i mengden, i stedet, men man kan ikke være struts og stikke hodet i sanden når det passer. Man blir ikke borte av det. Så det hjelper ikke å ikke skrive. Derfor skriver vi og beskriver. Kanskje forstår vi hverandre bedre – snart.
Skyggesiden
Det er så lett
Så lett å være gal og svevende. Utenpå. Når man først er det, inni.
Plutselig kan jeg si: Den sa fugler
(Og det er helt sant, tanken sa fugler
og ingen vet hvor det svevende kom fra og hvorfor
hodet mitt gikk mot himmelen)
Men inni er det vanskelig – hele tiden.
Det er så lett
å tro jeg har valgt dette selv. Noen ganger tror jeg det nesten. Helt til jeg kjenner
Jeg forsvinner.
Det er så lett å stemple meg, si jeg er feil, si jeg ikke kan si som jeg sier.
Det er så lett å glemme
at jeg faktisk ikke ba deg hjelpe meg.
Det er så lett for meg å glemme
at jeg trenger hjelp fordi
jeg forsvinner
og det er så forsvinnende lett å forsvinne i min egen mengde av vekt
en vekt som egentlig er for lav
men som skriker høyt i kroppen min
Det er så lett
og telle på ribbena i stedet for knappene
når alle verdiene blir verdiløse
og alt jeg har igjen er en drøm
vi sover
Hva skjer a? – kaMELA!
I går besøkte jeg festivalen Mela på rådhusplassen. Der var det lilla kameler, mat fra fjerne strøk og man følte man var i India og Afrika på samme tid. På få kvadratmeter lå hele verden. Det handler om å møtes, feire, bli kjent. Jeg tror det er det det handler om i hverdagen også. Så enkelt og så komplisert.
Mistillitsforslag
Politikerne møter det av og til. Noen fremmer et mistillitsforslag. De mangler tillit. Eller er det nettopp tillit de har? Tillit til at det de gjør, fører oss på gale, ville veier? Jeg plukker villbringebær jeg ikke spiser og markblomster kua drøvtygger og teller prestekragekronblader og kler meg opp til bryllup eller begravelse og vet ikke hvem jeg skal stole på. Jeg stoler definitivt ikke på dette. Tid for et forslag?
Mandagsblues 2
Hvis verden var en gul ost
ville du kanskje ikke spist ost
uspiselige mennesker, uspiselige ord,
uspiselige tanker,
jeg er trøtt.
Solslikkeolje
Ansiktet er smurt inn med solblokk og solkrem nok for en blokk med unger i. Jeg føler det som et lag olje i ansiktet. Det nesten brenner. Dette må være solslikkeolje. Det man må ha på når man skal ut å slikke sol. Jeg geiper. Jeg har ikke lyst på sol, bare varme. Bare slippe å fryse. Det holder lenge. Jeg trenger ikke noen strålende dag. Men jeg trenger at noen er glad i meg. Og den ene er strålende. Og da gjør det ikke noe at jeg må beskytte arrene mine litt mens jeg venter. Nå skinner sola. Jeg skinner. Han skinner. Vi skinner ikke hele tiden. Kanskje ikke halve heller. Men det er godt nok. Så lenge vi har hverandre. Eller? Er jeg godt nok? God nok? Jeg er fryktelig usikker for tiden. Men jeg er sikker på deg. Og trallelei, nå skriver jeg meg helt bort… til sol og sommer og høst og vinter. For bestandig. Det er sol i dag. Jeg prøver å fortrenge gjennom laget av solblokk og solkrem. Det er ikke fotball. Den er rund, som sola.
Just another word 