Hvorfor

september 11, 2010 at 12:42 pm (blogg, psykiskfysisk)

Sitter med hodet nesten i fanget. Tårene er løsere enn strikkemaskene. Jeg teller. Men jeg gråter ikke jeg, nei og nei og nei. Jeg er så sterk uten mat. Styrken selv. Som en dronning i sort. Men egentlig er jeg hvit. Heks eller dronning eller bare liten og svak. Jeg vet ikke helt. Men hvorfor, hvorfor er det så vanskelig å tilpasse når jeg ber på mine knær om litt tilpassning. Hvorfor er det så vanskelig å se bort fra en enkelt setning. Hvorfor er jeg så vanskelig å se? Svelge. Godta. Jeg nikker. Godtar. Jeg er. Og vil ikke være. Hvorfor måtte jeg på død og liv begynne å se innsekter? Når jeg først skulle se noe, kunne det ikke vært noe kraftfullt, eller noe godt? Som en tiger eller sol eller soloppgang. Jeg tusler ned.

Reklame