Ikke fisk skriver frosk

august 5, 2010 at 2:48 pm (kjærlighet, samfunn, Uncategorized)

Frosker hopper mer enn de spretter fiskesprett
en sten gjennom vannet, på overflaten
En frosk synker ned, lander, hopper
et håp, i et eventyr
han er en frosk,

 men egentlig en prins

og jeg

en froskeelskende prinsesse

i eventyret ditt, vårt,
snipp snapp, du er ikke ute 

heller inne

Det regner, jeg regner med

Jeg er ikke på slott, jeg er ikke slått, håret ei heller utslått
ingen krone på hodet
likevel: storslått

diademer rundt håndleddet
en frosk

Permalink Legg igjen en kommentar

Parodi-melodi

august 5, 2010 at 7:25 am (dikt, kjærlighet)

Som en sang
synger du meg
nynner du meg
i søvn
som en byssan lull
tuller du meg inn i dyna
(tankevekkende)
drøm

Permalink Legg igjen en kommentar

Sammenhengen

august 4, 2010 at 9:24 am (dikt, kjærlighet, Uncategorized)

(elsker elsker ikke
meg.) fasiten i hendene,
blomsterbuketten får lyspæra
lyser. jeg snur på hodet
tvinner tommeltotter.
en tråd mellom fingrene
rød. (elsker elsker ikke
meg)

Permalink Legg igjen en kommentar

The bird and the bie

juli 28, 2010 at 9:22 am (kjærlighet, Uncategorized)

«Lille trille satt på hylle, lille trille ramlet ned. Ingen mann i dette land, lille Trille bøte kan.» Dette diktet, på norsk (orginalt engelsk Humpty Dumpty sat on the wall, Humpty Dumpty had a great fall. All the king’s horses And all the king’s men, Couldn’t put Humpty together again.) ramlet bokstavlig talt inn i hodet mitt. Like etter at jeg hadde sovnet og våknet og strukket meg og stått opp så lang jeg var igjen. Og følt meg like ukomplett. Setningene er sterke i dag. Jeg er svak. Hånden min leter etter noe å holde i. Jeg kunne kappet den av om jeg bare klarte å holde ut, uten. Men det er bare en metafor, i alle fall i dag. Men lille trille, det føltes virkelig. Jeg åpner dagen som en pakke med egg. Jeg må være varsom. Men hva når det ikke er dagen som er pakken med eggene, men jeg som er egget og skjør og kan gå i stykker – og ingen vet det? Fordi de tror jeg holder ut? Tror jeg klarer meg her inne i det beskyttede sykehuset med hvite vegger, hvite som eggeskall og jeg skall skal ikke dø, annenhvert sekund. Prestekrage om halsen min. Jeg leter etter pusten din, tryggheten din, men alt sover og jeg finner bare min egen pust. Angst. Jeg løper maraton stillesittende. Og jeg er redd jeg består. Enda et minutt. Jeg klapper som om jeg var publikum. Ingen må se at det ikke er dette (leve) jeg vil, kan klare. Jeg klatrer opp på hylla. Lille trille… Og egentlig skulle dette være en sang om kjærlighet. En fuglesang om blomster og bier. Men det forble med fugl og en bie som kanskje stikker av fordi jeg bare fortjener stikk motsatt av kjærlighet og kjærlighet på pinne er umulig og jeg er umulig og… nå må jeg puste.  Du blomstrer. Eng. Elsker, elsker ikke, elsker.

Permalink 1 kommentar